Min første dag i mitt nye hjem

Nå har det blitt en liten stund siden sist. Det som nå har skjedd er at jeg ikke lenger befinner meg i Madrid, men i storbyen lenger øst, Valencia. Lørdag morgen stod jeg opp tidlig for å si adjø til min kjære romkamerat. Etter en rolig frokost med vertsfamilien ble jeg selv hentet av en sjåfør som kjørte meg til togstasjonen. Spent hoppet jeg på toget, og 96 minutter senere så jeg "Valencia" skrevet i store bokstaver fra togvinduet. I det jeg strevde for å komme meg levende ut (med alle koffertene i behold) fikk jeg øye på fire vinkende personer, som møtte meg med kyss på kinnene og smil i munnviken. Vi kjørte til mitt nye hjem, og jeg fikk en omvisningen i leligheten. Fordi man ikke tar av seg skoene i Spania, hadde jeg (flink) plassert mine Birkenstock øverst i kofferent slik at det ville bli enkelt å finne dem frem når de trengtes. Da jeg vandret inn på kjøkkenet, begynte derimot barna å le med blikket på føttene mine. Alberto kommenterte smilende, "I Spania bruker vi ikke sokker i sandalene". Mine nye vertssøsken er veldig snille og hypre. De snakker mye, og selv om jeg bare forstår 60 % av hva de sier har vi det gøy sammen. Foreldrene er derimot veldig flinke med å tilpasse språket slik at jeg forstår det. Samme dag som jeg kom, dro vi også til deres ferieleilighet 20 minutter utenfor bygrensen. Her var det en samling av leiligheter som delte basseng, padel-baner og en gressplen. Vi gikk også turer på stranden, og jeg ble kjent med flere av de lokale barna. Her var det ei jente på 19 og gutt på 13 som jeg vandret rundt med, og vi hadde en veldig interessant samtale om tv-serien The 100. Det er både gøy og skremmende å snakke spansk. Jeg forstår mer nå, men jeg har fortsatt problemer med å ha ordentlige samtaler med andre, spesielt i fortid. Noen ganger kan jeg koble helt ut av en samtale, for jeg blir så trøtt av å ikke forstå alt som foregår. Ellers så er alt supert her. Rommet mitt er lite, men veldig praktisk. Fra senga mi kan jeg, lukke igjen vinduet, åpne kleskapet, slukke lyset, ta bøker fra bokhylla og ta macen fra skrivepulten. (Jeg kan legge til et bilde senere). Jeg bor her i syvende etasje, så jeg prøver å ikke se for mye ut av vindet. Det jeg derimot både ser og hører er regndråpene som drypper det på det. Det har regnet i hele ettermiddag, og det er faktisk litt deilig. Selv om det er til familiens store fortvilelse, og de lurer på hvordan de skal overleve denne helgen syntes jeg det faktisk har vært litt deilig. Jeg får tid til å puste ut og sitte på rommet uten av vi skal ut å leke eller spille fotball i parken. Jeg tror jeg har begynt å vende meg til storbylivet, og jeg ser ikke helt hvordan jeg kan leve uten en cafeteria over gata og en metrostasjon som nærmeste nabo. Jeg skal prøve oppdatere oftere fremover, hvertfall etter første skoledag fredag--- Maria