Hopp

(AdVaRsEl: følgende innlegg er både langt og filosofisk- ønsker du fortsatt å lese så trykk på overskriften for å få med deg bildene i teksten) Å dra på utveksling har lenge vært en tanke som har surret i hodet mitt. Det var drømmen. Amerikansk High school, school spirit, få amerikansk aksent og bli del av et skolelag. For å være ærlig, så er det jo fortsatt det. Alle disse kule aktivitetene som vi hører om, som min mor har fortalt om (som selv var på utveksling), og som vi ser gjennom strømmen av filmer og serier på tv og Netflix. Så hva endret seg? Jeg sittter da ikke i USA. Da jeg selv skrev ordene "utveksling vg2" i søkefeltet på Google i niende klasse, fant jeg ut at det fantes flere muligheter enn "the american dream". Jeg bestemte meg da for å velge noe annet enn USA, som jeg så de fleste gjorde, og jeg rettet øynene i motsatt retning- på Australia. Da, var tanken om et ikke-talende engelsk land urealistisk. Det virket som mission impossible, å dra til et annet land hvor jeg ikke kunne kommunisere med (eventuelle) venner, og langt mindre med vertsfamilien. Så i Mai 2014, fylte jeg ut et interresseskjema hos organisasjonen Explorius, med det eneste kravet at jeg ønsket et engelsktalende land. I August 2014 kom mor inn på rommet mitt, med mac'en i hånda. Vi hadde snakket om at vi måtte begynne å planlegge det kommende året dagen før, og jeg satt å leste utvekslingsblogger fra fjoråret. "Du vil ikke dra til Spania da?", sa hun. "Nah", sa jeg- "jeg vil jo på utveksling for å ha det gøy, ikke for å slite med å lære meg et nytt språk i tillegg". Likevel begynte jeg å surfe litt på andre land. Jeg ble inspirert av ei jente som hadde dratt til Brasil, uten å kunne portugisisk, og året etter begynte hun rett i VG3. I dag studerer hun i England. Jeg tenkte, hvis hun klarer det- burde ikke jeg det også?? Så jeg satt opp en liste med flere land, med pros and cons. USA (kult, men jeg kan jo allerede litt engelsk), Australia (samme), Costa Rica (dette var faktisk andrevalget mitt, men jeg fant ut at jeg ikke hadde klart meg i en slik varme), Argentina (omvendt skoleår, vanskelig å få godkjent og få med seg nok til VG3), India (fikk ikke lov), Sør- Afrika (som jeg heller ikke fikk lov til) og til slutt, Spania (kanskje).

Så nå sitter jeg her, 3 måneder inn i utvekslingsåret mitt, i Spania, og til tider kan jeg nesten ikke tro det. Drømmen som så lenge var akkurat det, en drøm, er nå kommet til virkelighet. Og alt er uvirkelig. Jeg lever selvstendig, jeg har fått faktiske spanske venner, og det er rett og slett ganske fantastisk. Da jeg først kom hit, da alt var nytt og interessant tenkte jeg likevel- Hva om? Hva om jeg hadde dratt til USA isteden for Spania? Jeg tror hvert utvekslingsår er krevende, uten tvil- uansett hvor du drar. Men jeg tror likevel at jeg pådro meg en liten ekstra utfordring ved å dra til et land hvor jeg faktisk ikke forstår språket, enda mindre snakker det. Jeg følger flere utvekslingsblogger, og ser bilder på facebook fra venner som nå lever året som jeg så lenge hadde lyst til. Og det hender jeg tenker, på en dårlig dag hvor jeg ikke skjønner mye, at det hadde vært enklere. I øyeblikkene jeg innser hvor mye arbeid jeg må legge ned i å lære språket, og når jeg prøver så hardt å fortelle noe fra min hverdag hjemme, og når jeg fullfører siste setning svarer vedkommende med, "Que?".

Jeg er derimot veldig glad for at jeg dro hit. Jeg gjør noe annerledes, og jeg tror for min del- at jeg lærer mer om meg selv ved å være her. Jeg tror jeg kunne fått et bra år av å være i USA, men i bunn og grunn er ikke amerika lenger min drøm. For dere som derimot har det, syntes jeg det er bra at dere følger den. Men jeg valgte en annen retning. I Spania har jeg oppdaget ting jeg ikke visste at jeg ville oppleve. USA har jeg ønsket, fordi det virket som den eneste muligheten, og fordi vi har alle fått en liten smakebit på hvordan livet er der. Jeg visste ikke at Spania ville gi meg kyssende hilsener, fantastisk mat, et kreativt syn på livet og en pågangsmot lik menneskene her har. Spania har flotte tradisjoner, fiestas og siestas, pene strender, et "gå til skolen" samfunn og en nærhet som jeg ikke visste at jeg ønsket å oppleve. Jeg prøver ikke å virke for poetisk av meg, men kanskje profesora Angelés ville ha vært stolt av meg, hadde hun visst at filosoferer litt. Hadde hun bare forstått norsk, så kanskje hun ikke hadde sett på meg som Barbie. Det føles bedre å skrive litt, å komme bort fra spanske samtaler, tv serier og latinsk musikk. Selv om det er vanskelig å glemme spansk saksofonspill, for det høres ganske gått gjennom de nokså tynne veggene det er mellom rommene. Jeg gleder meg til de neste 7 månedene, til jul og til las fallas. Spansken går det heller ikke så verst med, jeg har begynt å se på spanske tvserier (25. Oktober var en stor dag for Spania, nå er Netflix ankommet), og jeg forstår mer eller mindre alt, det er bare ordforrådet mitt som fortsatt ikke er helt oppdatert. Jeg håper likevel at jeg vil være i stand til å kommunisere mer flytende når vi passerer jul, så skolearbeidet ikke blir så håpløst.

Det spiller ikke noen rolle hvor du drar på utveksling, for året blir jo bare det du gjør det til.

Tusen takk mor og far, for at dere lar meg dra ut i verden og oppleve på egenhånd- jeg vet det var mye å be dere om, men jeg er evig takknemlig. -Maria

Ps: Jeg har det veldig bra.